Denne artikkelen gir uttrykk for skriverens oppfatning.

Jørund Hassel (AP) er opptatt av at vi skal kalle fattigdom for fattigdom og ikke forsøke å fordekte fattigdommen med tilslørende ord (GD, 29.9). Det er prisverdig at Hassel forsøker å løfte fram denne saken, ett av vår tids største samfunnsproblem.

Oppdaterte tall viser at barnefattigdommen i kommunen er høyere i dag enn den var tilbake til 2013. For å måle omfanget bruker man lavinntekt som mål (lavere enn 60 % av medianinntekten). Det er 9.1 % av barna i kommunen som lever i en husholdning der familien har 28.659 (ca.) kroner brutto eller mindre i måneden å leve for. Da sitter man nederst ved bordet og må ta til takke med smuler. Det er ikke en inntekt det er mulig å leve av.

En voksen mann sto tidligere fram på «Debatten» i NRK og sa at han ønsket seg et viskelær i julepresang. En mor kunne fortelle at hun sitter under et teppe og spiser brødskiver for å spare penger. På Strandtorget sto det i desember et juletre som var pyntet med grønne og røde hjerter. De røde var gaveønsker fra barn i familier med svak økonomi. Gutt (2) ønsker seg vintersko i størrelse 26. Bård Tufte Johansen kommenterte det treffende i «Nytt på nytt»: Det er som om denne debatten er sponset av Prøysen-museet.

Fattigdommen har selvfølgelig store konsekvenser for barna, men også for lokalsamfunnet. Hassel sin analyse er at fattigdom skyldes de rikes uvilje til å fordele verdiene som skapes – med politikernes velsignelse. Det er kanskje med en viss selvransakelse i bakhodet.
For i Lillehammer er det hans eget parti som har sittet med makten sammenhengende i den perioden fattigdommen har økt.

Pengene har sittet løst på mange områder de senere årene. For å nevne noe; man har bevilget store million beløp til å dekke underskudd i Lillehammer skifestival, stemt ned alle forslag til å redusere lønn for kommunedirektøren, ordførere og politikere, stemt ja til å opprette kommunestyremøter på dagtid med økte administrative kostnader, brukt millioner på nye Terrassen og det man har kalt «verdens beste elvepark», kjøpte medieinstallasjonen kuben i Eidsiva Arena for noen millioner, man ga en kvart million til å støtte et rent kommersielt filmprosjekt, og nesten en halv million bare for å holde liv i drømmen om en underjordisk kunsthall.
I tillegg kan det nevnes at helsetjenesten har et unaturlig høyt sykefravær grunnet dårlig ledelse, der man med enkle grep kunne redusert fraværet og spart 20–30 millioner i året.

Spørsmålet er da om kommunen kunne ha redusert eller fjernet barnefattigdommen med en annen prioritering og innretning av pengebruken. SSB har beregnet at det kreves relativt små ressurser å fjerne «inntekts-fattigdommen» blant norske barn. Mange av de barne-husholdningene som befinner seg under lavinntektsgrensen ett bestemt år har en inntekt som ligger tett opp til lavinntektsgrensen. I snitt vil det ut fra SSBs beregninger koste ca. 40.000 per barn, det vil si ca. 17 millioner kroner for Lillehammer kommune sin del.

17 millioner kroner, det er egentlig musepiss i havet for en kommune med et driftsbudsjett på 1,8 milliarder kroner. Barnefattigdommen i kommunen skyldes nok derfor ikke de rikes uvilje til å fordele verdiene som skapes, slik Hassel hevder. Men mer mangel på politiske prioriteringer på Arbeiderpartiet sin vakt, for pengene finnes jo.

Spørsmålet er da om det nye flertallet i kommunestyret også vil dure fram i samme stil, om også de vil kaste gode penger etter dårlige.

Eller vil vi se et taktskifte der man forvalter makten på en helt annen måte.